Les noen deler av denne boken:

Introduksjon

Haien som ble menneske av Elahe Rahromiya er beslektet med grønlandske åndemanersagn, som ble skrevet ned på 17- og 18-hundre- tallet under hungersnødperioder, det sentrale tema er gjerne at åndemaneren innhenter ting eller innsikter fra fjerntliggende strøk og lar dette få en mening for mennesker i dagens samfunn. Det er gjerne sult som er støtet til åndereisene. Hos Elahe fra Iran rykker fremmedvesenet helt inn i samfunnet til grønlenderne, nemlig haien som gjenkjenner mennesket i seg og får menneskelige trekk.  Reisen må likevel utføres til dimensjonen bare haien kjenner til, og den som gjør den sammen med Haien som hjelpeånd, er nettopp den største fangeren på stedet, altså den som skaffer mat i de vanskeligste tider, og som derfor alle har tillit til. Det er denne tilliten som settes på prøve, når fangeren blir venner med menneskehaien. Noen smykker og planter fra den fjerntliggende øya de drar til, er med på å skape forbindelsen til den ukjente verden, og det er denne forbindelsen som både menneskelig, åndelig og materielt gjør at stedet overlever med sin kraft og kjærlighetsevne. Elahe kjenner muligens ikke så godt denne tradisjonen, det kan like godt være snakk om en intuisjon, følelse og nærhet til karakterene det handler om. Kall det en naturlig sympati og en innsikt i overlevelses-mekanismen som også hun har, og som hun fremmer på sin måte uten å være moralistisk, vitenskapelig eller resonnerende. Det ligger i hvordan vi møter det som kommer imot oss, et haivesen for eksempel som opplever oss som de fremmede. Sjangeren er fabelens, hendelser kommer så tett og voldsomt på at vi bruker masken, i den kan vi nettopp spille ut oss sjøl. Eventyret har karikerte figurer sett på avstand, fabelen kommer med snuten helt oppi oss, masken gjør at vi gir oss over. Hos denne dikteren er det ikke bare mennesker med dyreansikter/masker, det er også dyret med menneskeansikt. Historien er rensket og effektivt fortalt, språket godt til å være en fremmedspråklig. Hun har sans for detaljene som betyr noe, som peker både på fangstmannens og åndemanerfortellerens (der denne er både den reisende og fortellende) evne til presisjon, ofte på begge plan samtidig, mat og ånd. Tar av meg hatten for denne boka, kall den fabel,

for alle aldre sjølsagt, slik all god fortellerkunst i mytisk drakt er.

                                                                        Erling Kittelsen

HAIEN SOM BLE MENNESKE

Det var en vakker dag. En av de sjeldne dagene i polområdene. Morgenlyset hadde blandet seg med skyene og gjort himmelen blågul. Tikato lå våken i igloen og kroet seg under reinsdyrskinnet. Det var så varmt og deilig under skinnfellen at han ikke ønsket å forlate senga. Fortsatt sov kona og begge barna hans. Tikato reiste seg rolig og stille opp for å unngå å vekke dem. Hos grønlenderne sto gjerne kona opp før mannen for å ordne med frokost, men sånt brydde ikke Tikato seg om. Han pleide å våkne veldig tidlig hver morgen, spise en enkel frokost og gå ut av huset før kona våknet. Alle kjente Tikato. Det var ingen i landsbyen og i landsbyene omkring som ikke kjente og respekterte han. Han var en sterk mann og en stor jeger. Alltid var det han som fikk den største fangsten i jakt og fiskesesongen.Som alle andre dager tok Tikato spydet for å gå til sin faste fiskeplass. Morgenlyset og solskinnet gjorde luften behagelig. Tikato fikk aldri nok av å se på gjenskinnet til solstrålene i snøen. Fylt av glede gikk han smilende og fornøyd ut av landsbyen og til jaktplassen. Ute på isen hadde han skåret et hull for å se fiskene og fange dem med spydet. Han satte seg ved hullet og tok et dypt åndedrag. I noen minutter satt han rolig, og lot solen varme det værbitte ansiktet. Luften duftet av sol.

Etter en stund reiste han seg og kunne endelig starte jakten. Han forberedte spydet og bøtten og satte seg til å stirret på vannhullet. Slik kunne han ta fisken straks den strøk forbi. Vanligvis tok det flere timer før Tikato fikk god fangst, men i motsetning til tidligere, viste snart hodet seg til en stor fisk. Skyggen av den store fisken kom nærmere og nærmere, og en spent Tikato løftet spydet over hodet og ventet på det rette øyeblikket. Bare en ørliten uoppmerksomhet kunne koste ham hele fangsten. Denne fisken var virkelig stor, en så stor fangst får man bare en gang i året. Tikato spente kroppen i forventning for å kaste spydet, da skjedde noe merkelig. Den store fisken stakk hodet opp av hullet, satte finnene mot iskanten og ålte seg halvveis opp. Spydet ble kastet til siden og rullende mellom himmel og jord, falt Tikato til slutt ned på ryggen. Skrekkslagen så han at den store fisken stirret på han. Tikato stivnet. Da kom en rar lyd sivende ut av fiskens gjeller:

– Hei, menneskemann!

Fisken var en tre meter lang hai, og den kunne snakke flytende på Tikatos språk. Ordene som kom ut gjennom gjellene og mellom de skarpe, fryktelige tennene, var vanskelige å forstå. Det lød som en sag på bunnen av en brønn, men Tikato klarte til slutt å forstå haiens ord.Haien fortalte at for en stund siden var han så sulten at han hadde spist en jeger. Etter det hadde jegerens sjel og blod tatt bolig i kroppen hans, og han kunne ikke lenger leve som en hai. Selv spise- og sovevanene var endret. Om natta lå han på siden på havbunnen, og han orket ikke å svelge en hel fiskestim som før. Andre haier flyktet fra ham, og han var ikke velkommen i flokken lenger. Kort fortalt ble den stakkars haien ensom og svømte hvileløst omkring.

Først svømte han fra det varme til det kalde vannet, men der følte han seg mer ensom. Til slutt bestemte han seg for å dra til menneskene for å gjøre bot for sine synder. Kanskje kunne han starte et nytt liv, et menneskeliv!Haiens tale var så underlig at Tikato ikke hadde ord. Han så måpende på den, på finnene som beveget seg hver gang den snakket, på tårene som dryppet fra de skjeve og smale øynene, på de skarpe og uryddige tennene som fylte hele munnen, på den mørkegrå huden og den store og kraftfulle halen. Hvordan kan en hai bli menneske? Det var spørsmålet Tikato stilte seg selv og haien mange ganger både denne dagen og dagene som fulgte. Tikato tenkte, en tre meter lang hai! Et dyr med fryktelige tenner som alle er redde for! Går det an? Det er ikke mulig! Hvis den viser seg for menneskene, vil den skremme vettet av dem. De vil komme tilbake med spydene sine. De vil drepe og rive haien i stykker. De kommer til å spise haikjøttet og presse ut oljen hans, som kvinnene vil bruke  i håret.Tikato fortalte alt dette til haien. Men jo mer han advarte, desto mindre lyttet haien og mer snakket og tryglet den. Det var tydelig hvor vanskelig han hadde hatt det i havet etter at han ble menneske. Og nå hadde han bestemt seg for, koste hva det koste ville, å være sammen med menneskene og oppleve å bo med dem. Han følte seg som et menneske. Han bad Tikato å aksepterte dette og fortelle det til folkene i landsbyen. Selv om de så skulle skjærte ham i biter, grille og spise han, ville han oppleve dette.Tikato følte medlidenhet med haien og kunne ikke stå imot lenger. Han bestemte seg for å gjøre alt han kunne for haien. Tikato utsatte jakten til neste dag og ga fiskebøtten og spydet til haien. Sammen gikk de mot landsbyen. For et syn! Tikato gikk foran og haien etter med spydet på en skulder han egentlig ikke hadde, og fiskebøtten hengende fra finnen. Mens han sto på halen og prøvde å hoppe så fort han kunne etter Tikato, sang han en fiskervise av full hals.Så kom de frem til landsbyen.

Tikatos lille sønn var den første som så dem. Og det første skriket kom fra han. Skriket var så høyt og langt at alle folkene i landsbyen, engstelige og urolige, stormet ut av igloene sine. Før Tikato skjønte hva som hadde skjedd, var landsbyen fylt med lyden av ropende menn og gjentatte skrik fra kvinner og barn.Den stakkars haien prøvde å snakke og forklare for å roe ned gemyttene. Den viftet med finnene, men stemmen og bevegelsene skremte bare folk enda mer. Etter en stund haglet det spyd mot ham.

– Gå bort!

 Sa Tikato sint til haien.Så ropte han til folkene: 

– Vær stille! Vær stille!

Litt etter litt stilnet støyen. Alle med spyd i hendene stirret redde på Tikato som fortalte:

– Dyret som dere så, er ufarlig. Jeg tok han med meg til landsbyen. Hvorfor gjør dere dette til så stor sak? Hva er det? Er så mange mennesker redde for én hai?

En gammel mann i folkemengden ropte:

– Er du gal? Du snakker om en hai! Frem til i dag har jeg aldri i mitt lange liv sett så stor hai i nordhavet. Når ble haien en ufarlig fisk? Haien er havets morder! Dessuten er det ikke en hai, men et monster.

Tikato sa ”Det virker som dere har glemt at jeg er den største jegeren her i området. Jeg vet bedre enn dere hva en hai er. Denne haien kom fra det varme havet. Derfor er den så stor. Men uansett; hva synes dere om en hai på landjorda? Fisken lever jo i vannet! Så når den ikke er i vannet, betyr det at den ikke er en hai.”
En annen spurte ”Hvis det ikke er en hai, hva er det da?
Tikato svarte ”Så dere ikke at han gikk som oss mennesker, så dere ikke at han snakket! Hvem av dere har sett en slik hai før? Denne stakkaren ser ut som en hai, men han er menneske som oss.

Da han sa disse ordene, begynte alle menneskene å bråke. Noen lo mens andre ble sinte. Alle kunne se at haien ikke var som andre haier, men ingen kunne akseptere den som et menneske. Ingen var enige med Tikato.

– Du er blitt gal, Tikato!

– All jakten har tatt visdomen fra deg!

– Hvis dette ikke er en hai, er den et monster!

– Menneskeetende monster!

– Snakkende monster! Kanskje er det en alv?

– Kanskje det er ei heks!

– Stakkar oss!

– Landsbyen vår er i ruin!

– Kanskje han har forhekset Tikato…

– Djevelen har tatt bolig i ham!

Alle sa noe, og ingen brydde seg om svarene til Ikato. Den natta snakket Tikato så mye som han hadde pust til. Han snakket, snakket og snakket slik at tunga nesten holdt på å løsne. Men alt han sa, hadde mindre virkning enn bæsjen fra et insekt på jorda. Til slutt ble Tikato trøtt og dro hjem. Etter å ha stått og snakket sammen dro også folk etter hvert hjem til sitt

…fortsettelse følger