Les en novelle fra denne boken:

Jeg kan ikke si at det var bare lyd av latter.

Det var lyd av latter men samtidig var lik som en skarp kant av en sommer fugls ving som skjærer kjøttfulle laget av hjertet, eller myke teksturen av hjernen eller kjerne av cellen av sjelen, og graver inn dybden av alt som ord “dybd “ kan defineres til det.

Selvfølgelig det var lyd av latter, glad, godommelig, ren, som en baby etter fodelsen, og samtidig skremmende, liksom at denne lykken og renheten var så surrealistisk som man blir red, og skjærer mans skjel til skiver.

Det var lyden av latteren som kom fra dybd av hjertet. Dere lekte sammen, som de dagene at dere løp etter hverandre og lyden” Tæp, Tæp” fotene deres ristet hjemmet. Og jeg var alltid beskymret at noen knuses og flyktet ut av romet.

Jeg sto lang fra dere og så på dere som en vantro, hørte på deres lyd av latter utroende (som det var utrolig), hørte på den nydelig lyden av latter og krangling mellom en jente som opplevde å ha far som en ungdom for først gang og faren sin. Jeg maste:” Hva gjør dere? Stop!”

Men nå,når jeg jeg tenker på det, tror jeg at den mest romantiske sekndet vort , var ikke denne dagen som du sa at mine øyner skinte. Du sa at du har sett denne smilen og glitren for to ganger. Den første blikken og når du knelte. Hånden din hadde ristet og jeg hadde ikke sett ringen . Følte du sjenert foram folk og sto opp snart og holdet ringen foran øynene mine. Og jeg svarte vannvittig til stor smilene til alle de blomstrene som smilte på meg .

Nei. Jeg gjorde feil. Det var enten den mest romantiske sekondet vort eller den første blikken som skapet alt.

Denne første kvelden tabbet du også! Som alltid. Det var din yrke å tabbe. Når kom jeg på daten, startet det å regne. Du skulle åpne paraplyen min da ble det ødelagt! Du ble flau og sa: ” Oj! Det var ødelagt!”

Jeg lo og svarte:” Det var helt nyt!

Du ble mer nervøs :” kevaliteten var dårlig! ”

Denne gangen også som tusen ganger etter, ba du ikke om unnskylding. Og hvis kanskje du skulle be, ble det som de tusen andre ganger som du måtte si unnskyld men adri akseptert at det var din feil. Og sånn det var at du var aldri kritikkverdig og dine gjentatte feiler stjal endelig dine latter fra meg.

Nei. Jeg så aldri de romantiske seconder in mine drømmer eller mareritter igjen. Og jeg tror at den romantiske secondet vårt, var jo når lyden av latteren av deg og dattera vår, dattera mi som du hadde adoptert, spredte i partikler av luften til hjemmet vårt.

Denne Lyden som dettes refleksjonen, daska til de dume gestene som vi tok for hverandre, de arrogante liggene som vi fortalte til hverandre:” glemm meg! Jeg har glemt deg!” i drømmen min. Og vi fikk dask av sannheten om igjen og om igjen.

Du dømte deg selv til hardt arbeid. På den måte at når du kommer hjem, blir du blind og døv av utmattelsen og hører ikke stemmen av veggene og dørene av vårt drømme hjemm som forbanner deg.

I dette hjemmet som stolene og teppene og dekke toyene på kjøkkenet, streiket av og til, oppsatte demonstrasjon og viste sine protesten med å rope mitt navn alle sammen.

Du hadde tatt på denne rutete fiolette skjorten. Denne som du brukte i festene. Din vite lange fingerene vridd i luften og lysen som sto opp fra topen av dinge finger, etterlot en skinnende men skremmende spor i svarte tomeromet rundt.

Sporen som skrøt tomheten og svarten av rommet. Sporen som skrek: ” Hjemmet er tom!” eller ” Hjemmet er ikke hjem enda!” eller, det er bare tomhet som er etterlatt, og lyden av latteren…

August 2013